ARRANGEMENTER

9.12.2017
DIVA – kinoplakater med uforglemmelige filmstjerner

02.03.2017
Glimt av Utopia - en samling politisk kunst 1968-1978

10.12.2016
LUCE / LYS -italienske lamper fra luminator til Memphis

03.09.2016
Norwegian Modern Fair 2016

5.12.2015
Niels Pedersen Røhder - filmplakater

24.09.2015
100% NORWAY & NORWEGIAN ICONS

30.05.2015
NORDIC DESIGN FAIR 2015

24.05.2014
NORDIC DESIGN FAIR 2014

7.12.2013
NORWEGIAN MODERN 2

08/12/2012
NORWEGIAN MODERN - Utopia 10 years

13/11/2012
CINEMA part I

27.10.2011
UTOPIA POSTMODERN

03.02.2011
SVEN IVAR DYSTHE - Design 1960-1970

24.11.2009
MAGNE KVILSTAD - tilbakeblikk

25.11.2008
VERNER PANTON design 1953-93

04.12.2007
PLUS DESIGN 1958-78

11.11.2005
PJOLTER – bar i hjemmet 1930–1970

UTOPIA POSTMODERN

Når vi smiler av 1980-tallets estetikk i våre dager, hva er det som får munnviken til å kruse seg? Er det fargene? Maksimalismen? Hårfrisyrene? Eller er det rett og slett bare forestillingen om hva dette utskjelte tiåret sto for?
1980-tallet var en brytningstid både når det gjaldt politikk, musikk og mote.
Individualismens tiår besto av flere oppgjør mot det foregående, også innen design.
Modernismens kraftige grep om form som følger funksjon hadde vært gjenstand for flere angrep allerede fra slutten av 1960-tallet, spesielt fra de italienske gruppedannelsene Radical Style og Antidesign, som på slutten av 1970-tallet samlet seg i Studio Alchimia. Her presenterte blant andre Ettore Sottsass jr, Andrea Branzi, Michele De Lucchi og Matteo Thun en ny innfallsvinkel til hva design kunne være: En individualistisk formgivning der ”alt er lov”, som banet veien for postmoderne design. Da disse formgiverne følte at de trengte et eget sted for å rendyrke sine idéer, dannet de Memphis.
Memphisgruppen som de raskt ble kalt, tok navnet fra Bob Dylans ”Stuck inside of Mobile with the Memphis Blues again” og fikk raskt med seg nye navn som George Sowden, Nathalie du Pasquier, Masanori Umeda og Peter Shire.
Disse med flere fikk sitt gjennombrudd på Triennalen i Milano i 1981 hvor de også hadde invitert nyetablerte postmoderne arkitekter som Hans Hollein og Michael Graves for å formgi møbler til den første Memphiskolleksjonen.
Sterke pastellfarger, bakteriemønstre og en uvanlig sammensetning av elementer skapte trafikkaos og lange køer av nysgjerrige på åpningen av gruppens design i Arc 74 Showroom.
Med produktnavn som ”Park Lane”, ”Lido” og ”Casablanca” som hyllet glamorøse hotell fra Jazztiden og fra det koloniale 1920 og 30-tallets nattklubbeksotisme, signaliserte gruppen en ironisk distanse til den nære fortidens nøkternhet. Andre, slik som den symboltunge fargelaminerte bokhylla ”Carlton”, var et godt eksempel på en design hvor funksjon ikke lenger dikterer form og samtidig gjorde det til et kommunikasjonsobjekt
Memphis´ kanskje mest oppsiktsvekkende brudd med modernismen var bruken av laminater med eller uten mønstre. Det ”uedle” og billige materialet som fikk sitt oppsving i Amerikanske dinermøbler og kjøkkeninnredninger på 1950-tallet, var vel knapt noe man forbandt med eksklusive designmøbler fra Italia.
Fra et av disse mønstrene, ”Schizzo”, antyder Ettore Sottsass tvetydig et uttrykk for hele Memphisidéen. Navnet kan leses rett oversatt til ”skisse” eller til gruppens designmessige schizofreni. En annen tvetydighet hos noen av gruppens medlemmer var bruken av klassisistiske elementer og de forfektet dermed den i dag 100 år gamle tesen fra den moderne bevegelsen; Ornament is a crime!
Fra 1981 til 1988 laget Memphis en ny kolleksjon hvert år, etterhvert også med produkter laget i sølv, Muranoglass og keramikk. Gruppens medlemmer tok også på seg totalinnredningsoppgaver for blant andre kleskjeden Esprit og Karl Lagerfeldt.

Memphis kom på besøk til Norge i 1984, til galleri F15 utenfor Moss. Til utstillingen ble det designet tre plakater av norske Art Aid og disse ble på åpningen trukket frem av Barbara Radice, Sottsass´ kone og artistisk leder i Memphis, som helt i tråd med gruppens intensjoner. Og designerne ble siden invitert hovedkvarteret i Milano hvor de kunne glede seg over at plakatene deres hang på veggene.

Memphis ønsket masseproduksjon, men sannheten var at produksjonen var kostnadskrevende og utsalgsprisene ble dermed svært dyre. Deres design ble raskt ansett som investeringsobjekter og når fremdeles svært høye noteringer på internasjonale kunstauksjoner.
Det tok ikke lang tid før verdenspressen fikk teften av dette sjokkerende nye og spredte raskt gruppens budskap rundt om i verden. Memphis inspirerte det postmoderne 1980 tallet selv om ”Post Modern”, i følge den britiske kunsthistorikeren Stuart Durant i grunnen er en Utopi som begrep da det baserer seg på at det moderne er lik NÅ.
Postmodernismen fikk nedslagsfelt langt utenfor Italia, både gjennom Memphiskopister så vel som personlige utrykk fra Mario Botta, Marc Newson, Ron Arad og mange flere. Postmodernismen frie utrykk ledsaget også en fornyet interresse for Art Deco som samleområde. Dette resulterte i høye priser i auksjonsmarkedet og løftet frem ”glemte ” storheter som Eileen Grey. Denne retrotrenden gjenspeilte seg også på platecover, i reklameverden eller hos kunstneren Lindsay B, som laget byster i gips og resin i et slags postmoderne decouttrykk.

I Norden som var solid plantet det nøkterne Scandinavian Design-uttrykket gikk den postmoderne designen tregere. Likevel hadde Sverige tidlige stjerner som Jonas Bolin med sin ikoniske ”Concrete” stol.
Også i Norge hadde vi på denne tiden et oppgjør mot det foregående. På Scandinavian Furniture Fair i København i 1982 viste gruppen Westnofa Workshop bestående av Svein Gusrud, Torstein Nilsen og Peter Opsvik møbler for offentlig bruk. Memphisestetikken var tilstede i Gusruds Stand In og Sit On som besto av skråstilte plater for å stå lent mot. Den ene med et par boksehansker som sete og den andre med rød nakkepute, gul og blå laminerte klosser til arm- og fothviler. Torstein Nilsens to meter høye ”Locust” hadde regulerbare røde puter på en svartmalt planke. Han skulle i årene fremover omfavne ornament i Westnofa salgsuksessen ”Totem”. Peter Opsvik fabulerende stolserie fra midten av 1980-tallet, ”Garden” og ”Python” var semantiske tilnærminger til sittemøbler. Sistnevnte som en overdimensjonert, lakkert bilfjær med et edderkoppnettsete.
I det norske magasinet Bonytt viet de et nummer i 1987 til å presentere det beste av norske postmoderne designeres møbler. Her ble også Terje Ekstrøms stol ”Ekstrem” trukket frem som en nyhet, selv om den faktisk var påbegynt så tidlig som i 1972.

Designerne fra Memphis jobbet nå for flere ulike produsenter, både med eksklusive oppdrag, eller gjennom italienske Alessi hvor stilen fikk fortsatt vitalitet og liv.
Da det postmoderne sirkuset begynte å føles passé, fant Ettore Sottsass ut at tiden var moden for å avvikle gruppen. Memphis Milano fortsatte som firma og levde videre på det kunstobjektbaserte MetaMemphis, som også kom på besøk til Galleri F-15, og som fortsatt lager de gamle kolleksjonene fra Memphis 1981-88 på bestilling. Noen serieproduksjon har det aldri blitt, og frem til i dag er det i følge firmaet ikke blitt laget mer enn fra et titalls til noen hundre eksemplarer av de ulike modellene.

Designgalleriet Utopia feirer trettiårsjubileet for Memphisgruppen med norsk agentur for deres nyproduserte produkter. Sammen med en utstilling av et bredt spekter design fra 1980-tallet. Fra vintage Memphis, via europeiske eksponenter for postmoderne design, til norske eksperimenter og suksesser.
Velkommen til et fargerikt gjensyn med 1980-tallet.

Velkommen til åpning i Kirkeveien 72 i Oslo, torsdag 27. oktober kl. 17.00 - 20.00. Utstillingen varer til og med lørdag 5. november.
Åpningstider: tirsdag-fredag 12.30 - 18.00 lørdag 13.00 - 16.00.